Sterk og personlig tale: Rose Martin, dekan ved Fakultet for lærerutdanning og kunst- og kulturfag, holdt denne talen under markeringen av samenes nasjonaldag 6. februar 2026, ved Nord universitet campus Røstad i Levanger. Foto: Bjørnar Leknes.
Hvert år, når jeg forbereder en tale til samisk nasjonaldag, er min egen kropp i forhold til dette stedet, campus Røstad i Levanger, det første jeg tenker på.
Jeg ser for meg føttene mine på bakken her på campus – fotsålene mine på jorden, på sørsamisk land, og jeg kjenner bakken under føttene mine.
Det er ikke mitt land. Jeg er en gjest, med føttene som skummer over overflaten i stedet for å slå rot.
Men jeg prøver å lytte og jeg prøver å forestille meg.
Jeg forestiller meg de sørsamiske forfedrene til dette landet, folket i dette landet.
Jeg spør meg selv: Hva kan deres historier være? Hva kan de ha gjennomgått? Hva kan de ha elsket, beskyttet, bygget og båret?
Og hva med de påfølgende generasjonene av samer, generasjon etter generasjon, hva har de opplevd? Hva har de følt? Hva er deres historier?
Hvis landet kunne fortelle disse historiene, hva ville det sagt?
Jeg tenker på tittelen på et av de kjente danseverkene laget av den samiske koreografen Ella Sofe Sara, kalt «Vástádus eana – the answer is land».
Ja, nettopp.
Svaret på disse spørsmålene jeg stiller er, tror jeg, landet.
Svaret er landet.
Og hvert år, når jeg forbereder denne talen, føler jeg også en uro.
Det er den samme uroen jeg føler når jeg tenker på min egen koloniale historie, vel vitende om at for fire og fem generasjoner siden ankom mine egne forfedre Aotearoa i New Zealand fra Polen, Tyskland, Irland og Danmark – som kolonisatorer.
Og inntil et sted mellom mine foreldres generasjon og min egen, ble dette sjelden diskutert, sjelden nevnt, sjelden behandlet som kolonialisme – spesielt av oss som hadde nytte av det.
Den uroen jeg føler er viktig og bør nevnes.
Ikke som en forestilling. Men som noe man må være svært bevisst på, og som bør gi kraft til ansvaret.
Den uroen jeg føler er viktig og bør nevnes. Ikke som en forestilling. Men som noe man må være svært bevisst på, og som bør gi kraft til ansvaret.
Det får meg til å tenke nøye gjennom de skritt jeg tar i forhold til det jeg er en del av, det jeg arver og det jeg må nekte å gjenta.
Det får meg til å spørre: Hva er mitt ansvar for å rette opp skaden – eller i det minste å gjøre ting annerledes for ikke blindt å gjenta skaden?
Og hvordan kan jeg gjøre ting annerledes – selv i små ting – som bidrar til avkolonisering som en levende og kontinuerlig praksis?
For vi kan ikke snakke om land, kolonialisme eller urettferdighet mot urbefolkninger uten å snakke om makt.
Og vi kan ikke snakke om makt uten å snakke om systemer, strukturer og institusjoner som opprettholder makten – selv om det noen ganger skjer ubevisst eller med de beste intensjoner.
Vi må erkjenne at de fleste universiteter er bygget på koloniale og imperiale strukturer.
De ble bygget for å fremme og organisere kunnskap, og denne fremmingen og organiseringen medfører hierarki: hvem sin kunnskap teller, hvem sitt språk er mest legitimt, hvem sitt verdensbilde blir mest synlig, hvem sin historie blir arkivert, finansiert og feiret.
Så vi må være ærlige: i dag er det absolutt viktig og nødvendig, men slike enkeltstående markeringer er ikke nok.
Nord universitet har et ansvar – et reelt ansvar – for måten det forholder seg til sør- og lulesamiske samfunn, språk, kunnskap og land. Ansvar er ikke en uttalelse. Det er ikke en paragraf på en webside. Ansvar er det vi gjør, konsekvent, offentlig, materielt og med ydmykhet.
Ansvar er ikke en uttalelse. Det er ikke en paragraf på en webside. Ansvar er det vi gjør, konsekvent, offentlig, materielt og med ydmykhet.
Jeg har en visjon i tankene: at synligheten og praksisen til samiske samfunn, kunnskap, språk og kultur er like til stede i rom og steder de andre 364 dagene i året som de er i dag.
Ikke som dekorasjon. Ikke som symbolsk gest. Men som en levende tilstedeværelse – forankret i undervisning, forskning, ansettelser, ledelse, ressursbruk, relasjoner og beslutningstaking.
Jeg er klar over at vi har en lang vei å gå.
Men vi må prøve.
På en dag som i dag må vi også erkjenne at kampen for ekte og genuin frigjøring av urfolk og undertrykte folk er sammenvevd – fra Sapmi til Palestina, Aotearoa i New Zealand til Iran – og alt mellom og utenfor.
Disse kampene er forskjellige, men de snakker til hverandre.
Disse kampene forblir ikke begrenset innenfor landegrensene, de strekker seg utover – i migrasjon, i regjeringens politikk, i digitale rom og på universiteter.
Disse kampene lærer oss hvordan makt fungerer, og de bør lære oss hva solidaritet krever.
Og solidaritet krever mer enn én dag i året. Det krever daglig omsorg og kjærlighet.
Som Bell Hooks sier:
«We must love and care for each other as a radical act of resistance. The struggle for liberation is not simply an intellectual pursuit. It is physical, emotional, and spiritual. Hope grows when we come together as community—when we lean on each other in our shared struggle, and when we recognise that our collective joy is part of our resistance. In the face of oppression, love becomes a weapon—not a weapon that destroys, but a weapon that transcends fear, that heals, that brings us together».
I dag er en dag for omsorg.
I dag er en dag for kjærlighet.
I dag er en dag for feiring.
I dag er en dag for anerkjennelse.
I dag er en dag da samiske stemmer bør forsterkes.
I dag er en dag for å huske og reflektere over fortidens historier, nåtidens erfaringer og for å forestille seg fremtiden.
Men jeg vil også oppfordre oss til å se noe annet:
I dag må også være en dag for dyp refleksjon – i oss selv, i våre systemer og strukturer, i vår tenkning – og kanskje viktigst av alt, i våre handlinger.
For refleksjon som ikke endrer noe, er ikke refleksjon – det er privilegium.
Refleksjon som ikke endrer noe, er ikke refleksjon – det er privilegium.
Så spørsmålet er ikke bare: hva skal vi si i dag?
Spørsmålet er: hva skal vi gjøre i morgen?
Og dagen etter.
Og dagen etter det.
Og dagen etter det.
Jeg anerkjenner det samiske folket på den samiske nasjonaldagen.
Jeg har dyp respekt for kunnskapen, språkene og kulturen de bærer med seg.
Jeg håper på en fantastisk feiring i dag.
Og hvis svaret er land, så har alle vi som står på dette landet et ansvar for å løfte frem, gi plass, se på, lytte til, verdsette og stå sammen med samene og alle andre urfolk, lokalt og globalt, i dag, i morgen og hver dag etter det.
Denne talen holdt Rose Martin under markeringen av samisk nasjonaldag 6. februar 2026, ved Nord universitet, campus Røstad i Levanger.
